”FuelBox, det er Berta.” Det er fredag ettermiddag, første uka etter ferien for min del. ”Hei, jeg vet at jeg er sent ute, men du bare MÅ hjelpe meg!”

Mannen med østlandsdialekt i andre enden høres mildt sagt desperat ut og muligens på slutten av en intens intervalløkt.
”Det vil jeg gjerne, men du er kommet til FUELBOX” svarer jeg i den tro at han enten trenger politi, ambulanse eller en annen form for akutt hjelp?

Og så kommer det, imponerende nok uten en eneste pustepause: ”Så bra! Samboeren min har bursdag, og vi har fått plassert ungene hos svigers, og hun vet det ikke, men jeg har ordnet det, altså, hun vet hun har bursdag, men ikke at vi har barnevakt, og vi skal dra helt alene på hytta, jeg kan ikke huske sist, men uansett, jeg skal da overraske henne, og jeg vet hun ønsker seg sååå en slik snakkeboks som dere selger, men jeg er på jobb nå, på vei inn i et møte og vi drar like etter jobb i dag, og jeg burde selvfølgelig ordnet dette for lenge siden, men kom først på det nå. Kan du hjelpe? Samboeren min ville blitt sååå glad, og jeg også, har hørt så mye bra om disse kortene?”

Jeg merker at jeg klamrer meg til kontorstolen, muligens på grunn av farten på ordstrømmen; ”Hvor bor du?” spør jeg og krysser fingrene for Oslo, der partneren min Tonje bor med mann, 2 barn og et lite FuelBoxlager. ”Hønefoss”, kommer det i fra den andre enden, ”og hytta er på Beitostølen”….

Da han på en overbevisende måte argumenter for hvor umulig det er å kjører via Oslotrafikken og hvor sårt de trenger denne boksen, hvor travelt det har vært de siste årene med unger og jobb og hvordan samboeren har utrykt et behov for tid alene og et større engasjement fra han, hører jeg meg selv si: ”Dette fikser jeg!”

To timer senere, har Tonje, som alltid har drømt om å drive med akutt hjertemedisin, tatt turen ned til OsloS og satt en akutt hjertestarter i et ledig buss-sete på Valdresekspressen!

God helg
Klem fra Berta