Lær unga sosial koding

Som lærer har jeg fulgt mange unge på deres vei for å finne ut hvem de skal være her i verden. Jeg har sett barn som strever, som forsøker å finne retning og barn som har retning men leter etter veien. Jeg har sett barn som lykkes, både som venn og faglig og som danner relasjoner som kommer til å vare, eller i hvert fall påvirke dem, resten av deres liv. Jeg har sett barn som ikke får til relasjoner, som enten ikke klarer å være en god venn eller ikke har noen å være gode mot.

Felles for dem alle er at de prøver seg frem, med ulikt mot og sosiale strategier, men alle med det samme målet om å bli akseptert, kjenne på den gode følelsen det er å være en del av et trygt fellesskap. For hvordan vi har det, bestemmes i stor grad av våre relasjoner. Gode relasjoner er grunnleggende for å føle at vi blir sett, hørt og verdsatt. At vi hører til, sammen med de rundt oss.

Våre relasjoner er nøkkelen til et godt liv, men relasjoner er også vanskelige, rotete og krevende. Vi må investere og tåle noen nederlag. Å bygge gode relasjoner krever ferdigheter. Det krever et sett med ferdigheter som må trenes på, på lik linje med muskulatur. Det må trenes på jevnlig, over tid. Det handler om å snakke sammen med andre, om å ha gode samtaler, ansikt til ansikt. Der vi deler med og lytter til hverandre. Forskning viser at dette er det mest effektive vi kan gjøre for å utvikle og styrke våre relasjoner – for å bygge tillit!

Jeg brenner for de gode samtalene, de samtalene som gjør noe med oss. De samtalene som tar litt tid, som krever litt mer av oss enn et klikk på «like». Samtaler som flyter, der vi viser genuin interesse for hva andre sier og faktisk gjør at vi lærer noe nytt om den andre, kanskje åpner opp en dør som tidligere har vært lukket. Særlig brenner jeg for samtaler som lærer barna at vi alle er mer enn det du kan se. Hva det gjør med dem å bli litt bedre kjent – med sine beste venner og med de som de kanskje ikke tror de liker.

Vi er rausere ovenfor de vi kjenner, det er gammelt nytt. I en klasse kan jeg love deg at det er mange som tenker at de overhodet ikke kan like hverandre, men jeg har vært vitne til magiske øyeblikk når man kommer nærmere mennesket bak. Alle blir ikke bestevenner. Det er heller ikke et mål. Men de skal tåle hverandre, akseptere hverandre som en del av fellesskapet.

Det vi voksne må gjøre er å skape arenaer der disse samtalene er naturlig, treningsarenaen. Enkelt er det nødvendigvis ikke, for barna våre har en fritid med tidsklemme, en fritid som trenger en planlegger for at det skal gå i hop. Den lille tiden som er igjen, fylles fort opp av det digitale. Der er de også sosiale. De snapper flere hundre ganger om dagen og samarbeider på Fortnite. Det behøver ikke være noe galt i seg selv. Men det blir fort galt når denne sosialiseringen tar overhånd, og det ikke er tid igjen for de gode samtalene. 

Mitt tips er å utnytte de mulighetene vi har!  Om det så blir i bilen på vei til trening eller mens du øvelseskjører med 17-åringen. Ved middagsbordet eller ved leggetid av minsten. Velg noen arenaer hvor det kan funke for deg.

Ungene våre må bli utsatt for samtaler!! Jevnlig, og over tid. Ikke voksne som snakker og barna som lytter, men samtaler der ungene selv er en aktiv part. Det trenger ikke være så vanskelig heller, vi trenger bare noe å snakke om og noen som bevisst setter av tid til det. Jeg heier vilt på de åpne spørsmålene som setter i gang disse samtalene! Jeg heier på å lære unga våre sosial koding!

Klem fra
Anne Sophie
Tidligere ungdomskolelærer i Bærum 
Prosjektansvarlig for FuelBox i skoleverket

tilbake