Raita og raushet

Mandag morgen og jeg er fylt til randen av Pakistansk kjærlighet og mat.

Hvordan skaper pakistansk mann, 67 år, full jubel og applaus midt under foredrag om FuelBox? Jo, han roper ut svaret sitt på spørsmålet «hva er du skikkelig stolt av, men ikke tør å skryte av?» så alle kan høre det: Han er så utrolig stolt av kona si! Da blir det liv og røre i salen. Latter, jubel, og en kone som vinker med armene og sier: «det er meg han snakker om!» Det gir godfølelsen, ikke bare for kona, men også for meg og alle de 70 pakistanerne og syrerne som er tilstede! En langvarig godfølelse som varer helt til mandag morgen, når jeg forteller om dette til mine kollegaer og jeg omtrent renner over av kjærleik!

Når jeg blir invitert til å holde foredrag om det jeg brenner for i begge ender, for en helt ny gruppe, er jeg alltid litt spent. Hvordan mottas budskapet vårt denne gangen? Hvordan blir samtalene rundt bordene i dag? Erfaringen og historien tilsier at uansett hvem vi er og hvor vi kommer fra så er gode samtaler er bra for oss alle. Likevel sniker tankene seg inn. Men historien og erfaringen får rett: samtalene blir gode, også denne gangen. 

Pakistansk kulturforening i Skedsmo og Røde Kors Akershus samlet i går deltakere i alle aldre for å bli inspirert til å snakke mer og bedre sammen, med hverandre, men spesielt med barna sine. Hvorfor skal vi fortsette å rope inn i hetta på 15-åringen, spørre mer når ungene alltid bare svarer «bra» på spørsmålet om hvordan de har hatt det på skolen, sette av tid til å snakke sammen enten det er ved middagsbordet eller på kjøreturen? Hvorfor er det så viktig å snakke sammen på den gammeldagse måten, ansikt til ansikt?

«Hva er det rareste nordmenn gjør?», er et av spørsmålene vi trakk fra FuelBox NYE MEDBORGERE. «De er veldig rare når de drikker seg fulle på firmafester og først da forteller meg hvor bra jeg er! Er ikke det ganske rart?», ler en pakistansk dame. «Det de etnisk norske gjør som er fantastisk, er at de faktisk har fritid der de planlegger ting, de går på tur, bor en natt i telt. De setter pris på små ting. Hos oss må alt bli svært – til og med bursdagen min neste uke blir svær. Nå er det over 130 gjester! Vi burde også gjøre mer av de små tingene sammen», deler en annen. Jeg skulle ønske at flere fikk være med på disse samtalene, at flere fikk være med å dele historier og erfaringer med mennesker som kanskje ved første øyekast er ulik deg selv.

Jeg har aldri fått flere varme klemmer, flere våte kyss på kinnet, flere tilbakemeldinger som «du er fantastisk» enn jeg fikk en snøtung søndag i Lillestrøm, midt i corona-hysteriet. Jeg har sjelden blitt mer fylt opp av uredde tilbakemeldinger og kjærlighetserklæringer som i går. Jeg har heller aldri blitt mettere på kikerter, naan, syltede plommer, ris og raita enn i går. For mat og relasjoner går for mange hånd i hånd. Vi spiser og snakker, snakker og spiser. Heldige meg som fikk være med på det. Det å snakke sammen skaper nærvær, forståelse, raushet, respekt, tillit, tilhørighet –  ja, til og med kjærlighet. Og er det noe vi trenger mer av i denne verden, så er det disse ordene her.

Fylt opp på både pakistansk kjærlighet og mat, går jeg en ny uke med flere gode samtaler i møte! 
– Anne Sophie

tilbake