Vi har en jobb å gjøre

Dette diktet

Ungdommen nå til dags
Vi snakker ofte om ressursforvaltning, vi politikere. Det er et langt og litt krøkkete ord som kanskje ikke får så mange hjerter til å banke hardt og heftig. Men det handler om noe veldig viktig.
Det handler om å ta vare på ressursene våre.
Når politikere snakker om ressursforvaltning, tenker nok mange på olje og gass. Eller vindkraft og vannkraft. Men den største ressursen vår finnes ikke under havbunnen. Ikke på fjelltoppene eller bølgetoppene heller. Den største ressursen vår finnes innenfor hjemmets fire vegger.
Det er den trøtte trettenåringen som okkuperer badet en time hver eneste morgen.
Det er den fåmælte femtenåringen som aldri setter tallerkenen inn i oppvaskmaskina etter middag.
Den største ressursen vi har er ungdommene våre. De har ikke bare stål i ben og armer.
De har nye ideer i hodet.
De har viktige spørsmål på tunga.
De kan mye som vi voksne ikke kan. De kan løpe raskere.
De kan hoppe høyere.
De kan sove lengre.
Det er ingen grunn til å sukke tungt og riste på hodet over ungdommen nå til dags.
De røyker og drikker mindre enn unge noen gang har gjort.
De trives bedre på skolen enn unge noen gang har gjort.
De trimmer mer og spiser sunnere enn unge noen gang har gjort.
Likevel ser vi at mange av dem strever.
Jentene bekymrer seg mest for ikke å mestre.
Noen så mye at de blir syke av det.
Mens det ofte er guttene som ikke mestrer.
Noen faller fra på̊ skolen og får problemer med rus og kriminalitet.
Dette er ungdommer som ikke får brukt de nye ideene eller stilt de viktige spørsmålene.
Dette er ungdommer som ikke får hoppet så høyt eller løpt så fort som de egentlig kan.
Vi har en jobb å gjøre for disse unge menneskene.
#Ungdomshelse
– hentet fra regjeringens strategi for ungdomshelse 2016–2021

Vi har en jobb å gjøre for disse unge menneskene! 

Hvorfor er åpenbart. Hva er det store spørsmålet.
En kompleks utfordring har ikke énenkel løsning. Men jeg tror at et nøkkelord er tid, mangel på tid. Tidsklemma herjer. Vi har snakket så mye om den at vi er lei av den. Men den er der fortsatt.
Vi mennesker trenger å bli sett. Vi trenger anerkjennelse. Vi trenger å kjenne tilhørighet, at vi er en del av et fellesskap. Vi speiler oss i andre. For vi blir til i møte med andre.

Hva skjer med barna når tilværelsen preges av at vi har for lite tid? Klarer vi som foreldre å være ordentlig tilstede når vi skal gjøre så mye samtidig? Vi drar fra kontoret litt tidlig for å rekke å hente barn som skal mates og kjøres til trening og svarer da på mail når vi kommer hjem. For å ta igjen den tapte tiden. Vi kjører til hytta fredag formiddag, kompenserer med å ha et par telefonmøter i bilen mens barna ser på iPad i baksetet. Med høretelefoner og beskjed om å være stille som mus. Hva gjør denne fleksibiliteten med tilstedeværelsen? Hva gjør den med våre barn som vokser opp og blir til i møte med andre mennesker? Med oss?

Vi har en jobb å gjøre. Vi må ta tiden tilbake. Den er ikke tapt, vi må bare forvalte den bedre.Vi kan lytte til barna våre når vi har samtaler hvor vi er fullstendig tilstede. Vi kan se barna våre når vi har øyekontakt. Vi kan gi dem anerkjennelse når vi observerer at de gjør noe bra. Vi skaper fellesskap når vi har tid sammen.

En amerikansk undersøkelse viser at foreldre i gjennomsnitt bruker 3,5 minutt på å ha meningsfulle samtaler med barna. I uken. Når er ikke vi amerikanere, tenker du. Nei, og jeg aner ikke hva tallene er for Norge. Eller for deg. Men vi behøver ikke tall egentlig. Vi behøver egentlig bare å kjenne etter selv. Kanskje du har mer enn nok tid eller kanskje du kjenner at du vil prioritere annerledes?

The bad news is
time flies
The good news is
You´re the pilot

Michael Altshuler
Be the pilot!
Tonje


tilbake