For noen uker siden holdt jeg foredrag og workshop for ledere i Haugesund med fokus på verdien av gode samtaler i organisasjoner.
I en av pausene kommer en mann bort til meg og sier: «Jeg må bare få takke deg for disse boksene – den ene har gitt meg det mest rørende øyeblikket i mitt liv…»
Umiddelbart kjenner jeg det i hele kroppen; gåsehud og forventning; «Fortell?»

Jeg ser at mannen blir blank i øynene, samtidig som han smiler med hele seg;
«Vi satt i bobilen for noen helger siden og trakk kort fra en FuelBox FAMILIE.
Da vi litt utpå trakk spørsmålet «Hvem var din helt da du var liten, og hvem er dine forbilder i dag?», begynte tårene å trille nedover kinnene på min 12 år gamle sønn.

Min kone og jeg ble begge noe overrasket over dette, men før vi rakk å gjøre noe, sier sønnen min, som vanligvis ikke liker å snakke for mye med akkurat oss;
«Det er du pappa ! – og jeg gråter fordi jeg tenker på at dersom vi ikke hadde trukket det spørsmålet er jeg redd for at jeg aldri ville turt å si det til deg…»

Jeg synes dette er såååå nydelig!
For det er jo litt sånn det er for oss er det ikke? Det er ikke så lett å hverken spørre, eller si alt vi går og tenker på, til hverandre.? Kanskje finner vi ikke den riktige anledningen, eller så er det vanskelig å sette i gang den slags mer dype samtaler sånn «ut av det blå»? Både med våre barn, kjærester, egne foreldre eller gode venner…

Men, vi vet verdien av de, og vi vet at vi trenger disse samtalene, alle sammen! Vi trenger å føle oss sett, hørt og verdsatt av menneskene vi har i livene våre. Barna våre trenger det og vi som foreldre trenger det også.

Jeg tror at det var det som gjorde kvelden i bobilen til en så sterk opplevelse, for far og sønn; det ble en mulighet til å sette ord på hva vi betyr for hverandre, egentlig….oppi alle hverdagens utfordringer…

Hvem er ditt forbildet og har du sagt det til han eller henne?

Klem
Berta